Runa

SÅ LIKE MENNESKER, SÅ ULIKE LIV

  • Publisert: 04.08.2016, 17:30
  • Kategori: Let's talk
  • Tenk at her sitter jeg i ett av verdens rikeste land. Jeg har familien min, jeg er FRISK og er så heldig at jeg har en jobb som gjør jeg kan spare penger til mer enn bare å fylle kjøleskapet - jeg får fylle hele livet mitt med glede. Trygghet, jeg kan ikke få mer trygghet - jeg har en plass å bo, vet at jeg har både hybel og mat, inntekt og overkommelige utgifter - og sist men ikke minst, alle de som er rundt meg. Vi har ett land med lover, regler og beskyttelse - vi har ytringsfrihet og kan si det vi vil uten å bli straffet med det som er mellom pining og død. Innbyggerene er med på å bestemme hvordan ting skal bli i landet, vi får delta i samfunnsendringene som skjer. Vi får faktisk lov til å gjøre vårt eget land likere sånn vi vil ha det. Jeg har hatt mange år der jeg rett og slett ikke har innsett hvor heldig jeg er. Én ting er å tenke over hvor heldig man er - men en annen ting er å INNSE det. 

    Vi får livet, og mens noen kan nyte det i trygge omgivelser er der andre som ikke engang får prøve det ut. Det er så ubeskrivelig mange mennesker som har håp om en bedre fremtid, som jobber mer og mer, og som får minimalt med mat i uken. Folk som faktisk DØR av sult, sykdom og elendighet. Jeg forstår ikke at vi kan være født i samme år, men ha så ubegripelig forskjellige skjebner. Noen dør, noen overlever - det er verden?
    Skulle ØNSKE vi rike land kunne endre hele verden og gjøre den fin, gjøre at alle kan vokse opp med likere vilkår - at man får sjansen til ett godt liv. 

    Blir provosert til smerten dunker hull i kroppen, vil ikke ha det godt i en verden der altfor mange har det vondt og må leve med det. Vil ikke se på det. 

  • Publisert: 04.08.2016, 17:30
  • Kategori: Let's talk
  • 1 kommentarer
  • STRANGERS

  • Publisert: 20.07.2016, 12:46
  • Kategori: Let's talk
  • Når vi møttes, var jeg egentlig bare "ett barn". Ett sårbart, lukket barn som ikke kunne vite hvilken smerte som kunne sette fra seg den dag idag. Hadde jeg visst hvor mange tårer, netter, timer med smerter og forvirring som hadde komt, så vet jeg ikke hva jeg hadde svart. Jeg vet ikke om jeg hadde backet off, eller faktisk å valgt å gå i fellen. Gjennom årene som gikk utviklet jeg meg enda mer positivt enn negativt.

    Den dag idag smiler jeg. Jeg ler, og prøver å dekke over smertene som ennå ligger. Jeg har lært over dine feil, mine feil og over alle krangler, diskusjoner og opplevelser. Tillit er brutt, følelser eksisterer ikke, hverdagen er ødelagt og verden har bare fått ett helt annet bilde i hodet mitt.

    Før kunne jeg gjøre alt for deg, men nå? Nå VET jeg at jeg kunne sett langt bort. Langt bort med dårlig samvittighet og smerte, men trolig sant. Det er det jeg savner...jeg savner hvor mye jeg brydde meg om deg, og andre. Nå med brutt tillit, tomme rom og ødelagte vennskap så er det vanskelig å stole på noen. Det ser så vanskelig ut på film å forlate noen, mens man egentlig kan knipse raskere enn noen forsvinner.

    Jeg husker hvor jeg gråt og tryglet den siste dagen, og det er en dag jeg skulle ønske jeg glemte for lenge siden - men det er dagen som nærmest jakter på meg i drømmene mine. Og ikke minst de siste månedene vi hadde sammen...man vet når noen gir deg opp, og helt ærlig så var det den verste følelsen noen gang.. Den som var der når alle andre dro - den dro selv. Den som sa "hvis du er der for andre, er andre der for deg" - den som sa det, den dro. Den som sa "jeg kunne offret livet mitt for deg" slo meg nærmest bevisstløs innvendig og dro på den desidert verste måten noen gang.

    Noen ganger er det uutholdelig, andre ganger føles det tomt - mens noen dager føler jeg det er en trøst at det ennå er vondt.

    Alle har arr å skjule, men arr forsvinner etter lang nok tid. Og dette arret, det kommer til å forme meg til det lukkede, sårbare barnet jeg var.

  • Publisert: 20.07.2016, 12:46
  • Kategori: Let's talk
  • 1 kommentarer
  • DON'T BE LIKE THE REST, DARLING

  • Publisert: 28.06.2016, 15:33
  • Kategori: Let's talk
  • I andreklasse på barneskolen, så presterte jeg altså en grå joggedress og rosa støvler på klassebildet. Helt til 6.klasse elsket jeg fargen GRÅ, møtte du meg på senteret, på skole eller på handballtrening så var det grått jeg hadde på meg. Hun ene søsteren min (forbilde mitt på den tiden, vel og merke)  introduserte meg for dongeritights, og da bynte jeg å tenke "shit...blå bukse som kjennes deilig ut! så fiint" - og BAM så var min grå boble ødelagt. Jeg som den rare tenåringen med pannelugg var jo heeelt amazed over at noen annet en GRÅTT faktisk kunne være FINT, og jeg bynte jo å gå i vanlig bokse der det var blått, grått, svart og hvitt. Etter ungdomsskolen endret jeg mer, og nå kjører jeg på med alt av farger - folk kan se stygt på meg fordi herriguud dette kunne bestemor hatt på seg - og når jeg studerer noen av toppene mine skikkelig, så er det jo noe som eldre kanskje ville valgt. Jeg ELSKER mønster, farger, blomstrer og det som er litt mindre brukt. Jeg har i alle år hørt "hvordan ER det du kler deg?", og det preger meg egentlig en del. Jeg klarer ikke å gå i det jeg vil, men endrer meg egentlig gradvis mer og mer der jeg har gått fra grått til gult&blått. 

    Finnes det egentlig nooen som ikke bryr seg ett sekund om hva andre mener om seg? Kjenner selv at ofte kunne jeg ikke brydd meg mindre om andres meninger om meg, men alt-i-alt så kjenner jeg jo på det til syvende og sist. 
     

  • Publisert: 28.06.2016, 15:33
  • Kategori: Let's talk
  • 3 kommentarer
  • hits