Runa

SÅ LIKE MENNESKER, SÅ ULIKE LIV

  • Publisert: 04.08.2016, 17:30
  • Kategori: Let's talk
  • Tenk at her sitter jeg i ett av verdens rikeste land. Jeg har familien min, jeg er FRISK og er så heldig at jeg har en jobb som gjør jeg kan spare penger til mer enn bare å fylle kjøleskapet - jeg får fylle hele livet mitt med glede. Trygghet, jeg kan ikke få mer trygghet - jeg har en plass å bo, vet at jeg har både hybel og mat, inntekt og overkommelige utgifter - og sist men ikke minst, alle de som er rundt meg. Vi har ett land med lover, regler og beskyttelse - vi har ytringsfrihet og kan si det vi vil uten å bli straffet med det som er mellom pining og død. Innbyggerene er med på å bestemme hvordan ting skal bli i landet, vi får delta i samfunnsendringene som skjer. Vi får faktisk lov til å gjøre vårt eget land likere sånn vi vil ha det. Jeg har hatt mange år der jeg rett og slett ikke har innsett hvor heldig jeg er. Én ting er å tenke over hvor heldig man er - men en annen ting er å INNSE det. 

    Vi får livet, og mens noen kan nyte det i trygge omgivelser er der andre som ikke engang får prøve det ut. Det er så ubeskrivelig mange mennesker som har håp om en bedre fremtid, som jobber mer og mer, og som får minimalt med mat i uken. Folk som faktisk DØR av sult, sykdom og elendighet. Jeg forstår ikke at vi kan være født i samme år, men ha så ubegripelig forskjellige skjebner. Noen dør, noen overlever - det er verden?
    Skulle ØNSKE vi rike land kunne endre hele verden og gjøre den fin, gjøre at alle kan vokse opp med likere vilkår - at man får sjansen til ett godt liv. 

    Blir provosert til smerten dunker hull i kroppen, vil ikke ha det godt i en verden der altfor mange har det vondt og må leve med det. Vil ikke se på det. 

  • Publisert: 04.08.2016, 17:30
  • Kategori: Let's talk
  • 1 kommentarer
  • STRANGERS

  • Publisert: 20.07.2016, 12:46
  • Kategori: Let's talk
  • Når vi møttes, var jeg egentlig bare "ett barn". Ett sårbart, lukket barn som ikke kunne vite hvilken smerte som kunne sette fra seg den dag idag. Hadde jeg visst hvor mange tårer, netter, timer med smerter og forvirring som hadde komt, så vet jeg ikke hva jeg hadde svart. Jeg vet ikke om jeg hadde backet off, eller faktisk å valgt å gå i fellen. Gjennom årene som gikk utviklet jeg meg enda mer positivt enn negativt.

    Den dag idag smiler jeg. Jeg ler, og prøver å dekke over smertene som ennå ligger. Jeg har lært over dine feil, mine feil og over alle krangler, diskusjoner og opplevelser. Tillit er brutt, følelser eksisterer ikke, hverdagen er ødelagt og verden har bare fått ett helt annet bilde i hodet mitt.

    Før kunne jeg gjøre alt for deg, men nå? Nå VET jeg at jeg kunne sett langt bort. Langt bort med dårlig samvittighet og smerte, men trolig sant. Det er det jeg savner...jeg savner hvor mye jeg brydde meg om deg, og andre. Nå med brutt tillit, tomme rom og ødelagte vennskap så er det vanskelig å stole på noen. Det ser så vanskelig ut på film å forlate noen, mens man egentlig kan knipse raskere enn noen forsvinner.

    Jeg husker hvor jeg gråt og tryglet den siste dagen, og det er en dag jeg skulle ønske jeg glemte for lenge siden - men det er dagen som nærmest jakter på meg i drømmene mine. Og ikke minst de siste månedene vi hadde sammen...man vet når noen gir deg opp, og helt ærlig så var det den verste følelsen noen gang.. Den som var der når alle andre dro - den dro selv. Den som sa "hvis du er der for andre, er andre der for deg" - den som sa det, den dro. Den som sa "jeg kunne offret livet mitt for deg" slo meg nærmest bevisstløs innvendig og dro på den desidert verste måten noen gang.

    Noen ganger er det uutholdelig, andre ganger føles det tomt - mens noen dager føler jeg det er en trøst at det ennå er vondt.

    Alle har arr å skjule, men arr forsvinner etter lang nok tid. Og dette arret, det kommer til å forme meg til det lukkede, sårbare barnet jeg var.

  • Publisert: 20.07.2016, 12:46
  • Kategori: Let's talk
  • 1 kommentarer
  • DON'T BE LIKE THE REST, DARLING

  • Publisert: 28.06.2016, 15:33
  • Kategori: Let's talk
  • I andreklasse på barneskolen, så presterte jeg altså en grå joggedress og rosa støvler på klassebildet. Helt til 6.klasse elsket jeg fargen GRÅ, møtte du meg på senteret, på skole eller på handballtrening så var det grått jeg hadde på meg. Hun ene søsteren min (forbilde mitt på den tiden, vel og merke)  introduserte meg for dongeritights, og da bynte jeg å tenke "shit...blå bukse som kjennes deilig ut! så fiint" - og BAM så var min grå boble ødelagt. Jeg som den rare tenåringen med pannelugg var jo heeelt amazed over at noen annet en GRÅTT faktisk kunne være FINT, og jeg bynte jo å gå i vanlig bokse der det var blått, grått, svart og hvitt. Etter ungdomsskolen endret jeg mer, og nå kjører jeg på med alt av farger - folk kan se stygt på meg fordi herriguud dette kunne bestemor hatt på seg - og når jeg studerer noen av toppene mine skikkelig, så er det jo noe som eldre kanskje ville valgt. Jeg ELSKER mønster, farger, blomstrer og det som er litt mindre brukt. Jeg har i alle år hørt "hvordan ER det du kler deg?", og det preger meg egentlig en del. Jeg klarer ikke å gå i det jeg vil, men endrer meg egentlig gradvis mer og mer der jeg har gått fra grått til gult&blått. 

    Finnes det egentlig nooen som ikke bryr seg ett sekund om hva andre mener om seg? Kjenner selv at ofte kunne jeg ikke brydd meg mindre om andres meninger om meg, men alt-i-alt så kjenner jeg jo på det til syvende og sist. 
     

  • Publisert: 28.06.2016, 15:33
  • Kategori: Let's talk
  • 3 kommentarer
  • ER DET IKKE RART VELL?

  • Publisert: 16.05.2016, 16:15
  • Kategori: Let's talk
  • Er det ikke det? At jeg ikke kan tilgi megselv, for å ikke tilgi deg?
    Føler vi er opplært til å tilgi ting, gå videre og tenke at "ting skjer ikke nødvendigvis fordi noen andre vil deg vondt - men fordi det ikke kunne endt på en annen måte". Og her sitter man og surter, uten å vite hvorfor, enten fordi man ikke kan tilgi segselv for å falle så hardt, eller for å tro så mye. Man blir nærmest fylt av hat, føles det som - hva skjer da? Vil man vere stuck i denne tankegangen helt alene, til man greier å bli overtalt? Til man greier å vandre lenger, og lene seg på andre personer? Hvor er tillit, og hvordan kan en så stor feil bli fikset? Noen ganger forsvinner alt av mening, og man greier liksom ikke å komme seg opp av bakken lenger. 

    Etter.. snart ett år, så er jeg ikke fylt av hat lenger - hater ikke deg, hater det faktumet at noen av oss tillot at noe sånt kunne skje. Er det ikke rart at hvis noen sier de er så glad i deg, skal unne deg ett år med smerte? For dette året har ikke vært annet enn smerte, og det er først nå den siste tiden ting har blitt bedre, det er nå jeg greier å faktisk tro at noen er glad i meg, at noen av vennskap ikke kan ristes av uansett hva som skjer - fordi dem som har holdt ut meg i år? De fortjener credz, ikke miinst folk som har håndtert skoledager med tårer, stumhet, sinne eller at humøret enten går fra topp til bunn, eller at det er helt dødt. Ga dette mening? Let's pretend. Som sagt, er det ikke rart? Kan ærlig si at den runa som sitter her nå, den som har tatt over kroppen min siden ifjor sommer, den kjenner jeg ikke gjen. Ikke familien gjør det, ikke jeg. Hadde du møtt meg, hadde ikke du kjent meg gjen heller, så la oss unngå det.

  • Publisert: 16.05.2016, 16:15
  • Kategori: Let's talk
  • 0 kommentarer
  • FRAVÆRSGRENSEN, HVORFOR ER JEG SÅ UENIG?

  • Publisert: 13.05.2016, 13:41
  • Kategori: Let's talk
  • Denne "elevstreiken", er noe som jeg støttet fult - ikke fordi jeg er lat, ikke fordi jeg skulker, men fordi her er for få kompromiss til at jeg kan bli ENIG i dette her.  De siste årene har statistikken på elever som dropper ut av videregående blitt høyre, statistikken på de som skulker er også enda høyere. Hensikten med denne "fraværsgrensen" er såklart å unngå nettopp dette, unngå at folk skulker fordi reglene blir strammet inn, vil du gå skole så må du vise det med oppmøte så og si hele året. Vil du unngå å droppe ut, må du faktisk ha rammer/regler som tvinger deg - slik fungerer det tydeligvis i dagens samfunn.

    Har jeg forstått riktig når jeg sier at for å få gyldig fravær, så må man faktisk gå ned på legen og vise arrene du har på armen? Må du spy på hun som sitter i skranken på legesenteret? Må du måle feberen din og vise til lærer? Ett fenomen på barne- og ungdomsskolene, er MELDINGSBOK - haha, du kjenner den gjen? Yess, fordi dersom ikke en hjemmenfra skriver at "per er syk" eller "trine er ikke i form", så fikk du antagelse om å skulke med mindre du senere kom med melding hjemmenfra. Dette er en ordning jeg tenker alle som bor hjemme og er ihvertfall under 18 år skal kunne benytte seg fra, er liksom ikke foreldrene troverdige nok lenger for politikerene når vi sitter hjemme under 18 år under føresattes tak? 

    Fraværsgrensen er ikke for de som sliter hjemme, sliter med skole, mobbing eller livsgnist - den er for dem som er "for kule" som jeg liker å kalle dem, den er for de som "ikke orker skole", og som da skulker skolen fordi "why not?". Problemet mitt, det som gjør at sinnet mitt koker over på alt og alle, er at her er for få kompromiss! Når jeg hadde problem før, var jeg hjemme. Mine problem startet i 5/6 klasse, og først i tiende ble jeg nærmast tvungen ned på lege for å "prate og fikse problem", du blir tvunget til lege, til bup, til psykolog og til regelmessige sjekkkinger - om du sitter hjemme med enten  kutt eller problem som folk vet om, så kan du ikke lenger gjøre det som var din veg ut - din pause, og dem som er alene? De er alene for en GRUNN. Han som sitter bakerst i klasseromme men som aldri dukker opp, vell han dukker ikke opp fordi det er "så kult" å skulke, fordi han antar all baksnakkingen. Han dukker ikke opp for en GRUNN, de som er hjemme er ikke så domme som andre tror. Er man alene, vil man jo helder ikke søker hjelp! Man greier ikke det.. Skal du velge mellom å fortelle alle om problemene dine til en psykolog, eller skal du miste karakteren din i naturfag? "mehh, får bare 2'ere i naturfag, kan like godt ligge hjemme og råtne opp".

    DETTE er problemet! At fraværsgrensen vil bli en hindring med mindre her kommer flere kompromiss!


    HVIS HER SKAL VERE FRAVÆRSGRENSE, BURDE HER VÆRE "SYKEGRENSE" OGSÅ. Fraværsgrensa kan gå på 10% "mindre troverdig" men gyldig fravær eller noe annet jalla, mens vn ii også får en mulighet til SYKEGRENSE - jeg vet ennå ikke helt hvordan jeg vil ordlegge meg, men dersom vi fikk 15/20% til å være syk, der mamma kan skrive i meldingsboka - så ville dette hjulpet mer enn litt, nok til at flere ungdommer kan bli mer enig denne fraværsgrensen - fordi det er VI som går på skolen,VI som vet hvor skyhøge krav som kan dukke opp, og igjen: Det er VI som vet hva som foregår på skolen, ikke alle som jobber, sitter hjemme eller som underviser - en lærer ser ikke alltid om du er lei deg, sliten, syk eller om du blir mobbet. Veldig få ser dette. Og da synest jeg at om man knekker sammen, må man kunne få være hjemme - ikke fordi man er lat, men fordi noen ikke klarer å bli tvunget ned på bup, noen vil ikke være "sladrehank", men alle vil fullføre skolen, hvis ikke hadde man ikke dukket opp i det hele tatt. Her snakker vi om å fremme psykisk helse... og det som skjer er skyhøye krav til karakterer, og en grense på fravær? wow....

    Hvis noen tenker at "oi, 10% er jo faktisk mange dager - nærmere 5/6 dager", så kan det sikkert stemme for noen - mens for andre stemmer ikke det. Jeg går BUA, og har PTF (prosjekt til fordypning) en hel dag når vi har dette faget, dette vil si 8 skoletimer. Vi har 253 timer i året i ptf, og 10% av dette er 25 timer.
    Hvis jeg er syk, eller dropper ut 3 små dager, så får jeg ikke vurdering i PTF. Det er det som er så sykt!

    10% kan i noen sammenhenger være nok, mens i andre fag er det rett og slett ALTFOR lite. Sorry, men de som ikke forstår dette... de burde få mer empati for dem som har problem med å komme seg til skole, eller for dem som har mer fravær enn "tillat". 

  • Publisert: 13.05.2016, 13:41
  • Kategori: Let's talk
  • 0 kommentarer
  • Don't stop when you're tired, stop when you're done

  • Publisert: 28.04.2016, 14:48
  • Kategori: Let's talk
  • "Bare en gang til", "bare denne prøven", "bare noen uker igjen", "det er dette du har brukt skoleåret på å oppnå"

    Jeg er så utrooolig lei av skole! Nå har vi hatt fagsamtaler, og i hvertfall 3 fag har jeg hørt "bare gjør det bra på denne prøven, og så blir det 6'ere og 5'ere", og jeg vil altfor mye ha 6'ere, og ikke minst 5'ere! Jeg har jobbet så utrolig lenge, så utrolig mye for å faktisk nå høy måloppnåelse, å faktisk avslutte skolegangen min med et karakterkort som jeg vil bli fornøyd med. Karakterer er noe jeg aldri kan bli bra nok, før dem lander på toppen - og dette er jo egentlig ikke en sunn tankegang i det hele tatt, å liksom slite seg ut for å nå ett tall på ett kort, hva er meningen med det? Det er så utrolig mange som tenker dette, at du er ikke god nok før du når toppen - og at det er først da du kan ta ett pust i bakken, men får man tid til det? Man tenker jo på skolen konstant.
    Får konstant skjelvinger, kaldsvetting og helt panikk - har fått det hver eneste dag denne uka, og det er helt sykt... føler jeg må ut av noe, og vet egentlig ikke hva. Samtidig som jeg sitter inne, i sola, og prøver å gjøre lekser. Alt virker så nervepirrende, og jeg greier ikke å fullføre skolen godt nok. 

    "Don't stop when you're tired, stop when you're done!" 
    Livsmottoet mitt ut mai, håper det fungerer for en gang skyld.  

  • Publisert: 28.04.2016, 14:48
  • Kategori: Let's talk
  • 0 kommentarer
  • hits