Runa

ER DET IKKE RART VELL?

  • Publisert: 16.05.2016, 16:15
  • Kategori: Let's talk
  • Er det ikke det? At jeg ikke kan tilgi megselv, for å ikke tilgi deg?
    Føler vi er opplært til å tilgi ting, gå videre og tenke at "ting skjer ikke nødvendigvis fordi noen andre vil deg vondt - men fordi det ikke kunne endt på en annen måte". Og her sitter man og surter, uten å vite hvorfor, enten fordi man ikke kan tilgi segselv for å falle så hardt, eller for å tro så mye. Man blir nærmest fylt av hat, føles det som - hva skjer da? Vil man vere stuck i denne tankegangen helt alene, til man greier å bli overtalt? Til man greier å vandre lenger, og lene seg på andre personer? Hvor er tillit, og hvordan kan en så stor feil bli fikset? Noen ganger forsvinner alt av mening, og man greier liksom ikke å komme seg opp av bakken lenger. 

    Etter.. snart ett år, så er jeg ikke fylt av hat lenger - hater ikke deg, hater det faktumet at noen av oss tillot at noe sånt kunne skje. Er det ikke rart at hvis noen sier de er så glad i deg, skal unne deg ett år med smerte? For dette året har ikke vært annet enn smerte, og det er først nå den siste tiden ting har blitt bedre, det er nå jeg greier å faktisk tro at noen er glad i meg, at noen av vennskap ikke kan ristes av uansett hva som skjer - fordi dem som har holdt ut meg i år? De fortjener credz, ikke miinst folk som har håndtert skoledager med tårer, stumhet, sinne eller at humøret enten går fra topp til bunn, eller at det er helt dødt. Ga dette mening? Let's pretend. Som sagt, er det ikke rart? Kan ærlig si at den runa som sitter her nå, den som har tatt over kroppen min siden ifjor sommer, den kjenner jeg ikke gjen. Ikke familien gjør det, ikke jeg. Hadde du møtt meg, hadde ikke du kjent meg gjen heller, så la oss unngå det.

  • Publisert: 16.05.2016, 16:15
  • Kategori: Let's talk
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits